Her om dagen ble jeg indirekte – i kraft av å være syklist – omtalt som en pest og en plage. Jeg vil omtake meg selv som en relativt sindig person, men dette provoserte meg ganske kraftig.
Jeg sykler til jobben nesten hver dag, noe som på mange måter føles som en ekstremsport. Hun som omtalte syklister som en pest og en plage, er nemlig ikke den eneste som synes at syklister burde vært sendt et sted sola ikke skinner. Syklistenes landsforbund presenterte nylig nedslående tall for syklistene: stadig ferre velger å sykle til jobben. Jeg forstår dem godt: Det er livsfarlig å sykle i Oslo. Én ting er at sykkelfeltene kommer og går omtrent like regelmessig som det norske sommerværet. En annen ting er at bilistene sjelden bryr seg særlig mye om at du befinner deg i veibanen, enten det er sykkelfelt der eller ikke – de synes jo at du er en pest og en plage uansett.
Av og til, eller egentlig stort sett hver eneste gang jeg sykler, lurer jeg på hva de hissige bilistene egentlig vil. At alle som sykler skal kjøre bil isteden, slik at det blir dobbelt så mange biler på veien i morgenrushet? Eller tror de kanskje at de er mer verdt en syklistene? At syklistene er tredjerangs trafikanter? I all min subjektivitet mener jeg bestemt at alle burde være like mye verdt, også på veien.
Nå tenker du kanskje at disse syklistene tar seg jo til rette uansett – veksler mellom å være syklist og fotgjenger akkurat som det passer dem, sykler på rødt lys… Og det er det sikkert noen som gjør. Selvfølgelig finnes det råsyklister, akkurat som det finnes råkjørere. Men det gjelder ikke for alle, akkurat som ikke alle bilister råkjører. Jeg skal innrømme at det hender at jeg sykler på rødt lys selv, for eksempel forbi fotgjengerfelt der fotgjengerne forlengst har passert, men jeg ser meg for først, og er ikke til hinder for noen. Slik er det nok med de fleste. Tross alt skal vi ha noen fordeler av å komme oss frem for egen maskin, forurense mindre, slite mindre på veiene og ta mindre plass.
Jeg ber ikke om så mye, bare at en drøy halvmeter på innsiden av kjørebanen forbeholdes syklistene. Man trenger ikke å kutte svingen inn i rundkjøringen eller presse seg helt inn til fortauet bare fordi noen har bestemt at sykkelfeltet skal opphøre akkurat der. Jeg blir ikke sint så veldig ofte, men jeg blir sint når jeg blir redd. Derfor er jeg sint ca 45 minutter hver dag – tur retur Sandaker-Skøyen.
juni 20, 2008 at 1:19 pm
Anne-Marte,
Et par refleksjoner:
1. Hvorfor fungerer samspillet mellom sykkelister og bilister bedre i København og Amsterdam? Fordi det er mange tilpasset sykkelstier og felter i veien tilpasset sykelister.
2. fordi de aller fleste sykelistene der har en annen mental innstilling. De vet og oppfører seg som den myke trafikanten de er og ikke prøver å være hardbarkede “her kommer jeg” og “jeg skal frem først uansett om jeg holder på å få hjerteinfarkt” holdingen man opplever hos norske sykelister på vei til jobben i fullt Birken-utstyr.
Som bilist blir jeg drittlei sykelister som ligger midt i veibanen og ikke sykler på sykkelstien ved siden av veien fordi det blir 1 km mer på vei til jobben.
Når man har passert de så presser de seg mellom bilene med fare for å skrape opp lakken og knekke speil. Når de endelig har kommet først i rekken av biler, stormer de gjerne over i fotgjengerovergangen der fotgjengere og barnevogner er i fare for å bli påkjørt av en siklende og hojende mann i 40 årene med 90 % makspuls, ellers blir de et hinder når det endelig blir grønt lys. (ALDRI i verden om en sykkel klarer akselerasjonen til selv den tregeste bilist.)
Som fotgjenger er jeg blitt påkjørt en gang. Gjett en gang hva det var. Bilist? Nei…
Som syklist er jeg dritlei den elendige veistandarden i Norge. Jeg er ikke keen på å veksle mellom sykkelsti og veibanen med mer eller midre elendig veistandard.
Jeg er relativt redd mange bilister som passerer voldsomt nærme.
Men, så gliser jeg godt når jeg parkerer sykkelen rett utenfor cafen mens de med bil sikler rundt og rundt kvartalene i jakt på en parkeringsplass.
God helg,
t