Syklister – tredjerangs trafikanter?

Her om dagen ble jeg indirekte – i kraft av å være syklist – omtalt som en pest og en plage. Jeg vil omtake meg selv som en relativt sindig person, men dette provoserte meg ganske kraftig.

Jeg sykler til jobben nesten hver dag, noe som på mange måter føles som en ekstremsport. Hun som omtalte syklister som en pest og en plage, er nemlig ikke den eneste som synes at syklister burde vært sendt et sted sola ikke skinner. Syklistenes landsforbund presenterte nylig nedslående tall for syklistene: stadig ferre velger å sykle til jobben. Jeg forstår dem godt: Det er livsfarlig å sykle i Oslo. Én ting er at sykkelfeltene kommer og går omtrent like regelmessig som det norske sommerværet. En annen ting er at bilistene sjelden bryr seg særlig mye om at du befinner deg i veibanen, enten det er sykkelfelt der eller ikke – de synes jo at du er en pest og en plage uansett.

Av og til, eller egentlig stort sett hver eneste gang jeg sykler, lurer jeg på hva de hissige bilistene egentlig vil. At alle som sykler skal kjøre bil isteden, slik at det blir dobbelt så mange biler på veien i morgenrushet? Eller tror de kanskje at de er mer verdt en syklistene? At syklistene er tredjerangs trafikanter? I all min subjektivitet mener jeg bestemt at alle burde være like mye verdt, også på veien.   

Nå tenker du kanskje at disse syklistene tar seg jo til rette uansett – veksler mellom å være syklist og fotgjenger akkurat som det passer dem, sykler på rødt lys… Og det er det sikkert noen som gjør. Selvfølgelig finnes det råsyklister, akkurat som det finnes råkjørere. Men det gjelder ikke for alle, akkurat som ikke alle bilister råkjører. Jeg skal innrømme at det hender at jeg sykler på rødt lys selv, for eksempel forbi fotgjengerfelt der fotgjengerne forlengst har passert, men jeg ser meg for først, og er ikke til hinder for noen.  Slik er det nok med de fleste. Tross alt skal vi ha noen fordeler av å komme oss frem for egen maskin, forurense mindre, slite mindre på veiene og ta mindre plass.

Jeg ber ikke om så mye, bare at en drøy halvmeter på innsiden av kjørebanen forbeholdes syklistene. Man trenger ikke å kutte svingen inn i rundkjøringen eller presse seg helt inn til fortauet bare fordi noen har bestemt at sykkelfeltet skal opphøre akkurat der.  Jeg blir ikke sint så veldig ofte, men jeg blir sint når jeg blir redd. Derfor er jeg sint ca 45 minutter hver dag – tur retur Sandaker-Skøyen.

 

Lykken er å handle på Ica

Som rykende fersk blogger, er det ikke rent få temaer man kan ta tak i. Jeg velger derfor det som opptar meg mest akkurat nå: en god handleopplevelse på Ica.

Det er nemlig ikke hver dag jeg er i en butikk som virkelig bugner (ja, jeg brukte nettopp ordet “bugner”) av godsaker som det Ica gjør. Min nærbutikk, Kiwi, er vel og bra til sitt fomål, men tro det eller ei: en middels lavpriskjede på østkanten er mindre spennende enn en stor kjedebutikk i businessmetropolen (ja, jeg vet at det kanskje var en smule overdrevet) Sjølyst.

Lykken var derfor fullkommen (har man først begynt å bruke klisjeer, så må man fortsette) da jeg i løpet av to minutter på Ica Sjølyst klarte å raske med meg intet mindre enn to nye smaker med Sun Lolly, saftisens svar på russisk kaviar, (fortsatt en ørnende liten smule overdrevet) og en pakke med sånne pastaskjell som Sissel pleier å servere i kantina.

Og siden jeg er så godt i gang med klisjeene, drar jeg like gjerne til med et godt gammelt ordtak. For heldigvis er det fortsatt de små barna som har størst gleder, og toppen av lykke er en tur på Ica. Og jaggu var ikke gresset grønnere på den andre siden når man hadde gått over bekken (les: Akerselva) etter vann.